lisbethbach

Det skulle aldri ende sånn

  • Skrevet 30.09.2013 klokka 19:46
  • Kategori: En ny start

Så mange ganger jeg har skrevet dette innlegget, så mange ganger jeg har visket ut og prøvd på nytt. Noe har alltid stoppet meg. 

Jeg er redd for hva andre kommer til å syntes om at jeg blir en av de som deler slike personlige ting, redd for hva andre mener om meg.

Men nå har jeg kommet til det stadiet hvor jeg driter i hva de andre syntes. Dette er mitt liv(dessverre).

 

Det hele startet mandag 6 februar 2012. Jeg hadde vært hos venninnen min, jeg hadde fått tilbake mobilen min og  alt var normalt. Hadde akkurat spist middag med mamma da telefonen ringte. Det var pappa. Han spurte om mamma kunne møte han ute og gå en tur, fordi han ville snakke med henne om noe. Mamma spurte om det var veldig viktig siden hun var forkjølet og helst ikke ville  gå ut. Pappa begynte å gråte og sa at han var blitt syk. Jeg hørte mamma si fra kjøkkenet ''vi kommer med en gang vi''.

Jeg husker mamma sa ''vi må ta det rolig nå. Pappa sa han er blitt syk. Men nå må vi ikke tenke det verste''. Jeg var allerede i min egen boble. jeg skjønte med engang at det måtte være kreft eller diabetes.  Vi satte oss i bilen og kjørte nedover til pappa. Jeg løp inn på kjøkkenet hvor pappa stod og klemte han hardt. Vi begge gråt på hverandres skulder. 'Jjeg har kreft. Kreft i levra'' gråt han. Jeg visste det ville komme. Jeg hadde hele tiden sagt at det ikke ville ramme oss, men nå sto vi plutselig midt oppi det. 

 Vi hentet broren min til bestefar og alle kjørte hjem igjen. Vi satt lenge oppe i stua og snakket sammen. Vi fortalte hverandre at ''dette skulle gå bra. Det må gå bra''. Vi la 4 madrasser på stuagulvet så alle kunne ligge sammen.(ja, vi har en stemor..).  I to pinefulle uker ventet vi på svar. Pappa var på sykehuset hele tiden og tok tester.  Jeg hadde norsk da jeg fikk en melding. ''De har funnet en behandling'' stod det. Det var fra pappa såklart. Jeg gråt av glede. Han bgynte på cellegiftkur i tabelettform og fikk ta den hjemme. I juni fortalte han til meg at han følte seg pigg og ''målet mitt er å jobbe igjen til høsten!''

 

Fredag 27.Juli. Jeg, mamma, bestefar og min bror var på hytta for å koble av litt. I det siste hadde pappa fått vondt i hodet og vært inne til flere tester. Vi snakket sammen på telefonen ofte. Klokka var 12 da pappa ringte, han hadde fått svar på testene han tok i Molde. Han hadde svulst på hjernen. Jeg knakk sammen. Hvorfor? hvorfor han? Jeg og pappa har hele tiden stått hverandre veldig nær. Vi har hele tiden vært bestevenner. Vi kjørte hjem fra hytta med engang.

Tiden utover ble ikke noe bedre, tvert i mot. Cellegiften funket ikke og ting ballet seg mer og mer på. I oktober fikk vi besøk av alle søstrene til pappa og bestemor, så nær som ei.(Hun hadde svulst på hjernen hun også og er fortsatt syk.) Pappa hadde vondt for å gå, stemmen var hes og han hadde det rett og slett veldig vondt. Men vi koste oss sammen. 

 I desember ble ting ille. Pappa ble lam i den ene armen, foten fungerte ikke og spørsmålet var bare hvor hadde han ikke kreft? Vi hadde fått god hjelp fra hjemmesykepleier og legen. Vi hadde fått rullestol, gåstol og alt som kunne hjelpe oss slik at pappa fikk være hjemme lengst mulig.  Vi måtte hjelpe når han skulle på do og ut å gå. Det var vanskelig for både meg, broren min og alle rundt å se pappa slik. Han begynte å få epelepsianfall hver morgen før vi dro på skolen. Hver morgen.  To uker før julaften så klarte ikke pappa å være mer hjemme. Han ble innlagt på sykehuset på medisinsk avdeling. Stemora oss var der hele tiden med han. Han spurte etter meg og broren min hele tiden. Han hadde begynt å 'tulle'' i hodet sitt litt og det var fælt å se ham ligge der helt stille. 

 

Onsdag 19.desember.  Pappa sov for det meste og vi fikk ikke kontakt med han mer fra nå. Dette skulle bli den siste dagen jeg fikk hørt stemmen hans. 

Fredag 21.desember. Jeg hadde akkurat vært og fjernet gipsen min.(Hadde operert foten) Jeg gikk opp og besøkte pappa. Fortalte han at jeg hadde fått fjernet gipsen og var i godt humør. Rett etter skoleavslutninga dro jeg alene til sykehuset. Broren min trengte en liten pause og ble hjemme. Rett før jeg og mamma dro, fortalte jeg pappa hvor glad jeg var i han og at jeg måtte dra nå, men lovte å komme tilbake i morgen. Han klemte meg i hånden som et svar. Det var den siste gangen jeg hadde kontakt med han. 

 Lørdag 22.desember. Jeg dro innom han om morgenen før jeg skulle på byen å handle siste rest til jul. Han pustet tyngre enn vanlig og lå der helt stille. Han bevegde seg ikke. Da vi kom igjen om ettermiddagen skjønte vi at dette gikk mot slutten. Vi satt der. Jeg ba om at vi i hvertfall skulle få en siste julaften sammen. Jeg gråt hele tiden, alt var så fælt. Halv 1 om natten skjønte vi at det kanskje var på tide å dra. Jeg hvisket til pappa ''god natt pappa, sov godt. Beklager for at det ble uenigheter isted. Men det skal ordne seg, du må tenke på deg selv nå. Vi skal klare oss'' En tåre rant nedover kinnet hans. Det hadde vært uenigheter mellom stemora mi og alle oss. Vi dro til bestefar(som bor rett over sykehuset) og sov der.




 

Søndag 23. desember. Jeg hadde hatt på alarmen til 09.20. Jeg våknet ikke av den. Jeg hørte stemmer i gangen og lyttet. Det var broren min som gråt. Stemora vår hadde akkurat gått i dusjen da hun hørte pappa gispe høyt. Hun tenkte at det sikkert var normalt, siden han hadde gjort det tidligere. Da hun kom ut av dusjen, stod legene der. ''Han er død''. Verden ble svart. Ingenting betydde noe lengre. Hva og hvordan skulle jeg greie meg uten pappa?

 Begravelsen kom og jeg tror aldri jeg har grått så mye. Å se sin egen bror bære ut kista er noe av det tøffeste jeg har opplevd i løpet av mine 16 år. Det var nå det gikk opp for meg at han var død. Selv da vi var i kapellet for å se han en siste gang,så virket det ikke som slutten. Pappa og jeg skulle jo fortsatt ha så mange fine år sammen! Han skulle jo lære meg å kjøre bil og han skulle være tilstede under konfirmasjonen. 

 

 

Nå idag er det snart gått et år siden og jeg kan ikke fatte det. Det føles like fjernt og vondt nå, som da. Kanskje enda verre.  Det er et under at jeg klarer å møte opp på skolen hver dag å fullføre dagene. Det er et under at jeg klarte å gå ut niende med 5,12 i snitt. Jeg er så sinnsykt heldig som har de vennene og familien jeg har, og jeg er evig takknemmelig for å ha de her. 

 

Jeg har dager som dette hvor jeg er helt nede på bunn. Mat frister ikke, jeg orker ingenting og alt gjør vondt igjen. Tanken på at det finnes på tusenvis av andre barn&unge som har mistet eller har noen med kreft, gjør vondt. Det er urettferdig. Tanken på hva alle andre syntes og tror om meg plager meg. De skulle bare visst..

 

 

 

 




Kommentarer

jarl andre

30.09.2013 kl.20:03

Er her for deg ♥

lisbethbach

30.09.2013 kl.20:11

jarl andre: du er god

Tone

30.09.2013 kl.20:15

Du er så ufattelig sterk Lisbeth! Er alltid her for deg <3

Annabelle Sørensen

30.09.2013 kl.20:31

<3

Elise

30.09.2013 kl.20:33

du er den sterkeste jeg vet om. Du vet jeg er uendelig glad i deg og alltid er her for deg.

June

30.09.2013 kl.20:36

UTROLIG trist men sååå fint skrevet <3 Er der for deg hvis du ønsker! Klem <3

Anonym

30.09.2013 kl.21:04

Utrolig trist! Gråter :'( Stay strong!

snuppelur

30.09.2013 kl.21:26

<3

Kristian Artvåg

30.09.2013 kl.21:30

Utrolig trist historie Lisbeth, Kondolerer <3

Lillian

30.09.2013 kl.21:31

Du er utrolig sterk Lisbeth! Utrolig trist at dette måtte skje med deg! <3 er her om du trenger noen og snakke med! <3

Maria

30.09.2013 kl.21:32

ååh! så utrolig vakkert skrevet! føler med deg :'( <33 kondolerer <3

Katrine

30.09.2013 kl.21:34

Så utrolig trist! Akkurat det samme skjedde med pappa, så jeg vet hva du går gjennom..

lisbethbach

30.09.2013 kl.21:36

Katrine: Kondolerer så mye! Kreft er noe dritt og det gjør vondt at ca 100.000 barn i Norge går gjennom dette hvert år.. men vi er ihvertfall ikke alene!

Trine Lise dahlen

30.09.2013 kl.21:56

Åhærregud dette var rørende, Lisbeth! Du vet jeg alltid er her for deg, uansett hva som skjer!!

lisbethbach

30.09.2013 kl.22:13

Trine Lise dahlen: du e god du

Merethe

30.09.2013 kl.22:27

Nå fikk jeg rett og slett vondt i hjertet av å lese dette.

Har selv opplevd plutselig kreft, at det sprer seg fort og endt dødsfall.

Umulig å holde igjen tårer nå. Ufattelig ufattelig trist, men wow! Du er ei sterk jente !!

Stå på videre. 😊

Christian Lien

30.09.2013 kl.22:30

Denne historien gir meg tårer i øynene. jeg vet litt hvordan det føles å være i denne situasjonen. Det er forferdelig. Kondolerer <3

Alex

30.09.2013 kl.22:35

Trist lesing dette. Rørende historie du har vært gjennom. Håper det går bra videre. Stå på, og ikke mist motet!

lisbethbach

30.09.2013 kl.22:43

Christian Lien: åå jeg vet det! håper det går bra med deg også!

lisbethbach

30.09.2013 kl.22:44

Merethe: takk!

Kristian

30.09.2013 kl.22:50

Kjenner ikke deg og din bror så godt, men føler bare at jeg må kondolere.. Føler meg rørt av dette innlegget, klarer ikke å sette meg inn i deres situasjon.. Varme tanker går til dere og nermeste familie..

lisbethbach

30.09.2013 kl.23:01

Kristian: tror egentlig ingen gjør det før de opplever det selv.. tusen takk!

Mia Davidsen

30.09.2013 kl.23:09

jeg griner... KONDOLERER VIRKELIG! varme tanker til dere alle sammen

lisbethbach

30.09.2013 kl.23:39

Mia Davidsen: tusen takk!

ine aune

30.09.2013 kl.23:50

sitt her å grin, det her va en utrolig trist historie! Du e utrolig sterk Lisbeth, sende alle varme tanka te dæ å familien din!

<3 kondolere så masse.. E her for dæ!

Glad i dæ, snuppa <3

Ronja

30.09.2013 kl.23:52

Begynte å gråte, utrolig rørende <3

Sanna siem

01.10.2013 kl.00:00

Hei jeg er fra vestnes. off kondulere. det er heilt forferdelig og miste ein far eller ein mor som ein er knyttet til så godt. :( men du er sterkt det er jeg heilt sikkeret på. alle tanker går til familen din og deg. stå på! ikke mist motet.

lisbethbach

01.10.2013 kl.00:04

Sanna siem: tusen takk!

Helena

01.10.2013 kl.00:05

Du er så sterk! Tenker masse på deg og dere!

Astrid

01.10.2013 kl.00:19

Du er så ufattelig sterk Lisbeth, du aner ikke hvor mye jeg ser opp til deg. Er så glad i deg❤️Husk at du alltid kan komme til meg

Asta Thomsen

01.10.2013 kl.01:47

jeg vet ikke hvem du er, men ble veldig rørt av historien din, varme tanker til deg og familien din.

Elisabeth

01.10.2013 kl.17:07

Wow, dette var virkelig rørende. Kondolerer så mye <3 Du er sterk.

01.10.2013 kl.19:29

Begynte å grine jeg :'( Kondolerer så mye!!<3

lisbethbach

01.10.2013 kl.20:14

Anonym: <3

Hilde

01.10.2013 kl.21:01

Åå kjære Lisbeth, du er den sterkeste jeg kjenner!Dette fortjener du (og familien din) virkelig ikke, ingen gjør det! Husk at du kan komme til meg hvis det er noe ❤️ Gleder meg til neste sommer, du fortjener turen virkelig. Du er sterk Lisbeth, som du sier er ikke dette noe som bare går over, men jeg håper du klarer å fokusere på alle de fine minnene. STOOOR KLEM FRA HILDE ❤️

lisbethbach

01.10.2013 kl.21:08

Hilde: ååååå Hilde du e så god! gleder meg masseee <3

Anett

01.10.2013 kl.21:11

kondolerer <3 Du er en utrolig sterk jente! Bestefaren min kommer snart til å dø, det pga kreft så sjønner deg <3

lisbethbach

01.10.2013 kl.22:24

Anett: så utrolig trist :( håper det går bra med deg og dere! sender masse varme klemmer <3

Line Gjeldnes

02.10.2013 kl.00:54

Utrolig sterkt å lese!! Tårene triller!

Føler så inderlig med deg/dere... Skulle ønske

du, eller noen andre slapp å oppleve dette!

Stå på videre tapre jente❤️ Mange som tenker på deg og bryr seg!

Håper du vet det!

maria

02.10.2013 kl.02:33

Tok til tårene nå.. så utrolig utrolig trist! Kondolerer så mye<3 Sender alle tanker til den og familien din. Du er sterk! Er så urettferdig at slik skjer med så mange.. forferdelig!

Trine og Trine

02.10.2013 kl.09:23

Kondolerer <3

Caroline

02.10.2013 kl.16:26

Kondolerer så mye. Sitter med tårer i øynene nå og fikk frysninger i hele kroppen da jeg leste dette. Livet er så urettferdig. Du er sterk!

pernille

02.10.2013 kl.16:32

trodde ikke jeg skulle begynne å grine, men tårene strømmer ned! Kondolerer utrolig masse, stay strong. ❤

Julie

02.10.2013 kl.16:32

Kondolerer så mye <3

MarleneHL

02.10.2013 kl.16:36

Tårene triller. Åh. Jeg kondolerer så mye, på etterskudd.

Julie:)

02.10.2013 kl.16:42

Så trist å lese, har det på akkurat samme måte. Pappan mine døde også pga av kreft to år siden! Er her hvis du trenger å snakke med noen, staystrong!

lisbethbach

02.10.2013 kl.16:55

Julie:): ååå kondolerer så mye til deg også! Håper det går bra med deg nå, selv om det til tider er ganske tøft???

02.10.2013 kl.16:55

Du er utrolig sterk! Stå på! Kondolerer! <3

lisbethbach

02.10.2013 kl.17:14

Anonym: takk!

Dorthe Helen

02.10.2013 kl.22:23

Veldig fint skrevet, kondolerer så mye. Tenker på deg å dine <3 Du er sterk.

lisbethbach

02.10.2013 kl.22:42

Dorthe Helen: ??

Mia Opsahl

02.10.2013 kl.23:20

Kondolerer så mye! Stay strong! <3

Maren Rennan

03.10.2013 kl.19:54

Kondolerer.. <3 Du er sterk!

lisbethbach

03.10.2013 kl.22:37

Maren Rennan: takk!

08.10.2013 kl.12:05

Du voldtar faen meg den enter-knappen as

untitled

08.10.2013 kl.20:26

kondolerer.. du virker som en utrolig sterk jente <3

lisbethbach

08.10.2013 kl.20:55

sorry :(((((

Marlene <33

07.02.2014 kl.19:03

huff så utrolig trist er her om du vil snakke om noe.. kik eller snapchat heter hestegal på kik og snuppadii på snap <3

Skriv en ny kommentar

hits