lisbethbach

Et nytt kapittel

  • Skrevet 01.10.2013 klokka 17:28
  • Kategori: En ny start

Hei! (det føles så dumt og unaturlig??)

 Sorg kan sammenlignes med et nytt kapittel egentlig. Du blir på en måte tvunget til å fortsette videre med et tomrom som ingen kan erstatte. Du har egentlig ikke noe valg, har du?

Sorg er det mange som sliter med. I mitt tilfelle er sorgen jeg hver dag bearbeider, tapet av pappa.

 

Å miste noen i kreft gjør så vondt. Ikke nok med at du må se vedkommende svært syk, men du skal på toppen av det hele leve livet videre uten han/hun. Årlig så opplever faktisk så mange som 3500 barn og unge at en foreldre får kreft, mens 700 av de opplever at en foreldre dør av kreft. Jeg vet ikke med dere andre som har mistet en i kreft eller har en hjemme med kreft, men jeg føler i hvertfall at det er en liten trøst å vite at jeg ikke er alene. Det er faktisk andre som har det slik som meg, det er andre som må gå igjennom helvete også

 

Jeg har som alle andre gode og dårlige dager(Noe som er helt vanlig uansett hvem. Vi er mennesker). Men når jeg har dårlige dager, kommer helvete fram igjen og jeg blir ekstra sår og lei meg. 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, fordi det går egentlig ikke ant å sette ord på det. Jeg har dager hvor jeg ikke klarer å komme meg opp fra senga, jeg har ikke nok energi eller mot. Ikke fordi jeg ikke ønsker å dra på skolen, men fordi jeg trenger pause. Jeg klarer ingenting. Jeg bare ligger der. 

Det har snart gått et år siden pappa gikk bort. Men det har ikke blitt bedre med tiden, tvert imot. Jeg savner han mer enn noen gang. Jeg tror folk missforstår veldig på akkurat dette punktet. Samme om det har gått 1 år, 2 år eller 5 år. Sorgen er der fortsatt og det vil den alltid være. Folk skjønner ikke at om man er litt gretten en dag, eller ikke kommer på skolen, så er det derfor. Jeg har fått inntrykk av at folk tror at ''det er jo gått et år nå, hun kan jo ikke ha det vondt nå lengre!'' Men det er helt feil. Dagene hvor du ikke klarer noe, dagene hvor alt går i mot deg og det eneste du gjør er å gråte; -de dagene vil fortsatt komme. 

Jeg tar meg nært av ting jeg ellers ikke ville gjort. Det trenger ikke være noe som er vondt ment, men det minste sårer. Jeg er så sårbar nå. Jeg kan begynne å gråte midt i en time eller når jeg er med andre. En annen ting som provoserer meg er når de som vet det, glømmer. Folk som skal tøffe seg foran de andre og sier ''Gå å grin til far din'a!'' De skulle bare visst hvor høyt jeg hadde satt pris  på den muligheten. Men den er ikke her lengre.  Forventer ikke at alle rundt meg skal huske hva jeg har gått og går igjennom, men jeg mener det må gå an å ha en viss respekt til folk uansett. 

 

Tenkte å komme med et par ''tips'' jeg bruker når jeg er på bunnen:

Trene: Jeg vet ikke med dere, men når jeg er forbanna på noen over noe de har sagt/gjort, så er ingenting som en løpetur. Å flykte fra problemer er sjelden en god løsning, men å trene funker for meg.

Musikk:  Er blitt avhengi. Med musikk stenger jeg verden ute. Jeg har en liste med deppemusikk som jeg hører en del på, men også en ''gladliste'' hvor jeg hører på sanger som får meg i godt humør.

Time out: Legg deg ned og slapp av. Legg bort leksene eller pugginga til prøven i morgen. Det som er viktigst i slike situasjoner er deg. Skole betyr ingenting i situasjoner som dette. 

Skrive:  Jeg bruker å åpne word og skrive ned alt jeg føler. Der kan ingen argumentere i mot meg eller kommentere. Dette har hjulpet meg en del faktisk. 

 

I februar ble jeg dårlig. Jeg sov hele dagen og alt som skulle vært gjort var bare et dårlig forsøk å prøve på. Jeg har alltid følt presset med å prestere bra hele tiden(et press jeg lagde selv), men i februar gikk ikke dette lengre. Det viste seg at jeg hadde jernmangel og ble satt på jerntabeletter. To uker senere ble jeg satt på antibiotika fordi den ene kjertelen min hadde blitt betent. Begge deler som følger av alt  jeg hadde vært gjennom og at jeg slet meg selv unødvendig mye ut. Folk skjønner ikke hvor sliten du er før du blir syk av det tror jeg.

Nå er det heller ikke slik at jeg forventer at folk skal føle synd i meg. For det er tvert i mot hva jeg prøver på.. Det eneste jeg ønsker å oppnå med dette, er at folk skal kunne sette seg litt inn i situasjoner som dette ,og at det er derfor  jeg ikke smiler, ler og er glad hele tiden. Det trenger ikke være en spesiell grunn for at jeg blir sur eller lett irritert. Det kalles for en sorgprossess.

 




Kommentarer

01.10.2013 kl.17:38

<3 <3

Silje Haugen

01.10.2013 kl.17:44

Du er så sterk, Lisbeth, stå på! Du er fantastisk og jeg står i all respekt til deg som må gjennomgå dette<3

lisbethbach

01.10.2013 kl.18:02

Silje Haugen: Er ikke så ''sterk'' som alle tror.. men tuuusen takk!

Anne Lise Fønnebø

01.10.2013 kl.18:19

Du er utrolig flink til å utrykke deg med ord, Lisbeth. Ingen tvil om at onkel er stolt av deg! <3

lisbethbach

01.10.2013 kl.18:28

Anne Lise Fønnebø: jeg prøver så godt jeg kan! <3

Emma Hackett

01.10.2013 kl.18:48

Jeg kan ikke helt ærlig si at Jeg vet hvordan du har det, men Jeg prøver så godt Jeg kan. Jeg er her for deg oh det vet du! Jeg er Kjempe glad I deg!

01.10.2013 kl.18:55

Mamma har kreft nå og jeg blir irritert når folk mener at jeg ikke har noe å være lei meg for fordi alt går bra med mamma og hun holder på å bli frisk. Det de ikke skjønner er at det er skremmende uansett og at jeg kommer til å være redd helt til jeg vet at hun er 100% frisk

lisbethbach

01.10.2013 kl.19:15

Anonym: ja.. Huff! Håper det går bra med deg og din mor og at alt ordner seg! ??

Carina Isager

01.10.2013 kl.22:45

Hei Lisbeth, veldig fint det du har skrevet. Jeg vet på mange måter hvordan du har det, men samtidig er jeg også heldig som fortsatt har mamma her. Men for meg er følelsene veldig lik dine. Det er uansett en sorgprosess. Vet ikke om den noensinne går helt over, man kommer nok aldri til og godta det som har hendt, men man vil kanskje klare og leve med det i hverdagen.... Etterhvert. Di dårlige dagene vil komme. Men med lengre mellomrom. Husk at du alltid gjør det som er best for deg, og ikke tenk så mye på hva alle forventer. Onkel var og ville vært kjempe stolt av deg ❤️❤️

lisbethbach

01.10.2013 kl.22:51

Carina Isager: jeg håper og tror at det en dag vil ordne seg !:)

Marita

03.10.2013 kl.15:38

Hei Lisbet,

jeg blir så imponert over hvor god du er å fortelle om din smerte og uttrykke hvordan akkurat du har det. Det gir sterkt inntrykk å lese om hvordan du prøver og bearbeide alle dine følelser og hvordan du får din hverdag til å fungere.

Vil tro at det er mange som kan ha nytte av din blogg. Som du skriver selv så kan det faktisk hjelpe og høre at man ikke er alene om å miste noen av sine kjære.

Du skriver at du i bland blir skuffet over mennesker rundt deg som kan glemme at du faktisk har mistet faren din og at du kanskje til tider sliter pga det. Jeg tror nok mange ungdommer virkelig ikke skjønner hvordan du har det pga at de selv aldri har vært i en lignende situasjon. Du har fått en erfaring, som du helst skulle vært foruten, som har gjort at du har modnes raskere enn de fleste på din alder. Kanskje det kan hjelpe deg å tenke på at de faktisk ikke skjønner bedre? De har ingen anelse om hvordan det kan føles å miste en av sine foreldre.

Tror det er ganske vanlig at mennesker som ikke selv er rammet av sorg etter en tid glemmer det som har skjedd.

Ønsker deg alt godt, Lisbet! Fortsett og skriv i din blogg. Det vil nok være til hjelp for de rundt deg og dermed også deg. Klem

lisbethbach

03.10.2013 kl.18:36

Marita: wow! Tusen takk! Jeg trøster meg til tider med det at de ikke vet bedre nei.. Håper at mitt "budskap" kan hjelpe noen og få folk til å forstå!:)

Skriv en ny kommentar

hits