lisbethbach

Et nytt kapittel

  • Skrevet 01.10.2013 klokka 17:28
  • Kategori: En ny start

Hei! (det fles s dumt og unaturlig??)

Sorg kan sammenlignes med et nytt kapittel egentlig. Du blir p en mte tvunget til fortsette videre med et tomrom som ingen kan erstatte. Du har egentlig ikke noe valg, har du?

Sorg er det mangesom sliter med. I mitt tilfelle er sorgen jeg hver dag bearbeider, tapet av pappa.

miste noen i kreft gjr s vondt. Ikke nok med at du m se vedkommende svrt syk, men du skal p toppen av det hele leve livet videre uten han/hun. rlig s opplever faktisk s mange som 3500 barn og unge at en foreldre fr kreft, mens 700 av de opplever at en foreldre dr av kreft. Jeg vet ikke med dere andre som har mistet en i kreft eller har en hjemme med kreft, men jeg fler i hvertfall at det er en liten trst vite at jeg ikke er alene. Det er faktisk andre som har det slik som meg, det er andre som m g igjennom helvete ogs.

Jeg har som alle andre gode og drlige dager(Noe som er helt vanlig uansett hvem. Vi er mennesker). Men nr jeg har drlige dager, kommer helvetefram igjen og jeg blir ekstra sr og lei meg.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, fordi det gr egentlig ikke ant sette ord p det. Jeg har dager hvor jeg ikke klarer komme meg opp fra senga, jeg har ikke nok energi eller mot. Ikke fordi jeg ikke nsker dra p skolen, men fordi jeg trenger pause. Jeg klarer ingenting. Jeg bare ligger der.

Det har snart gtt et r siden pappa gikk bort. Men det har ikke blitt bedre med tiden, tvert imot. Jeg savner han mer enn noen gang. Jeg tror folk missforstr veldig p akkurat dette punktet. Samme om det har gtt 1 r, 2 r eller 5 r. Sorgen er der fortsatt og det vil den alltid vre. Folk skjnner ikke at om man er litt gretten en dag, eller ikke kommer p skolen, s er det derfor. Jeg har ftt inntrykk av at folk tror at ''det er jo gtt et r n, hun kan jo ikke ha det vondt n lengre!'' Men det er helt feil. Dagene hvor du ikke klarer noe, dagene hvor alt gr i mot deg og det eneste du gjr er grte; -de dagene vil fortsatt komme.

Jeg tar meg nrt av ting jeg ellers ikke ville gjort. Det trenger ikke vre noe som er vondt ment, men det minste srer. Jeg er s srbar n. Jeg kan begynne grte midt i en time eller nr jeg er med andre. En annen ting som provoserer meg er nr de som vet det, glmmer. Folk som skal tffe seg foran de andre og sier ''G grin til far din'a!'' De skulle bare visst hvor hyt jeg hadde satt pris p den muligheten. Men den er ikke her lengre. Forventer ikke at alle rundt meg skal huske hva jeg har gtt og gr igjennom, men jeg mener det m g an ha en viss respekt til folk uansett.

Tenkte komme med et par ''tips'' jeg bruker nr jeg er p bunnen:

Trene:Jeg vet ikke med dere, men nr jeg er forbanna p noen over noe de har sagt/gjort, s er ingenting som en lpetur. flykte fra problemer er sjelden en god lsning, men trene funker for meg.

Musikk: Er blitt avhengi. Med musikk stenger jeg verden ute. Jeg har en liste med deppemusikk som jeg hrer en del p, men ogs en ''gladliste'' hvor jeg hrer p sanger som fr meg i godt humr.

Time out:Legg deg ned og slapp av. Legg bort leksene eller pugginga til prven i morgen. Det som er viktigst i slike situasjoner er deg.Skole betyr ingenting i situasjoner som dette.

Skrive: Jeg bruker pne word og skrive ned alt jeg fler. Der kan ingen argumentere i mot meg eller kommentere. Dette har hjulpet meg en del faktisk.

I februar ble jeg drlig. Jeg sov hele dagen og alt som skulle vrt gjort var bare et drlig forsk prve p. Jeg har alltid flt presset med prestere bra hele tiden(et press jeg lagde selv), men i februar gikk ikke dette lengre. Det viste seg at jeg hadde jernmangel og ble satt p jerntabeletter. To uker senere ble jeg satt p antibiotika fordi den ene kjertelen min hadde blitt betent. Begge deler som flger av alt jeg hadde vrt gjennom og at jeg slet meg selv undvendig mye ut. Folk skjnner ikke hvor sliten du er fr du blir syk av det tror jeg.

N er det heller ikke slik at jeg forventer at folk skal fle synd i meg. For det er tvert i mot hva jeg prver p.. Det eneste jeg nsker oppn med dette, er at folk skal kunne sette seg litt inn i situasjoner som dette ,og at det er derfor jeg ikke smiler, ler og er glad hele tiden. Det trenger ikke vre en spesiell grunn for at jeg blir sur eller lett irritert. Det kalles for en sorgprossess.




Kommentarer

01.10.2013 kl.17:38

<3 <3

Silje Haugen

01.10.2013 kl.17:44

Du er s sterk, Lisbeth, st p! Du er fantastisk og jeg str i all respekt til deg som m gjennomg dette<3

lisbethbach

01.10.2013 kl.18:02

Silje Haugen: Er ikke s ''sterk'' som alle tror.. men tuuusen takk!

Anne Lise Fnneb

01.10.2013 kl.18:19

Du er utrolig flink til utrykke deg med ord, Lisbeth. Ingen tvil om at onkel er stolt av deg! <3

lisbethbach

01.10.2013 kl.18:28

Anne Lise Fnneb: jeg prver s godt jeg kan! <3

Emma Hackett

01.10.2013 kl.18:48

Jeg kan ikke helt rlig si at Jeg vet hvordan du har det, men Jeg prver s godt Jeg kan. Jeg er her for deg oh det vet du! Jeg er Kjempe glad I deg!

01.10.2013 kl.18:55

Mamma har kreft n og jeg blir irritert nr folk mener at jeg ikke har noe vre lei meg for fordi alt gr bra med mamma og hun holder p bli frisk. Det de ikke skjnner er at det er skremmende uansett og at jeg kommer til vre redd helt til jeg vet at hun er 100% frisk

lisbethbach

01.10.2013 kl.19:15

Anonym: ja.. Huff! Hper det gr bra med deg og din mor og at alt ordner seg! ??

Carina Isager

01.10.2013 kl.22:45

Hei Lisbeth, veldig fint det du har skrevet. Jeg vet p mange mter hvordan du har det, men samtidig er jeg ogs heldig som fortsatt har mamma her. Men for meg er flelsene veldig lik dine. Det er uansett en sorgprosess. Vet ikke om den noensinne gr helt over, man kommer nok aldri til og godta det som har hendt, men man vil kanskje klare og leve med det i hverdagen.... Etterhvert. Di drlige dagene vil komme. Men med lengre mellomrom. Husk at du alltid gjr det som er best for deg, og ikke tenk s mye p hva alle forventer. Onkel var og ville vrt kjempe stolt av deg ❤️❤️

lisbethbach

01.10.2013 kl.22:51

Carina Isager: jeg hper og tror at det en dag vil ordne seg !:)

Marita

03.10.2013 kl.15:38

Hei Lisbet,

jeg blir s imponert over hvor god du er fortelle om din smerte og uttrykke hvordan akkurat du har det. Det gir sterkt inntrykk lese om hvordan du prver og bearbeide alle dine flelser og hvordan du fr din hverdag til fungere.

Vil tro at det er mange som kan ha nytte av din blogg. Som du skriver selv s kan det faktisk hjelpe og hre at man ikke er alene om miste noen av sine kjre.

Du skriver at du i bland blir skuffet over mennesker rundt deg som kan glemme at du faktisk har mistet faren din og at du kanskje til tider sliter pga det. Jeg tror nok mange ungdommer virkelig ikke skjnner hvordan du har det pga at de selv aldri har vrt i en lignende situasjon. Du har ftt en erfaring, som du helst skulle vrt foruten, som har gjort at du har modnes raskere enn de fleste p din alder. Kanskje det kan hjelpe deg tenke p at de faktisk ikke skjnner bedre? De har ingen anelse om hvordan det kan fles miste en av sine foreldre.

Tror det er ganske vanlig at mennesker som ikke selv er rammet av sorg etter en tid glemmer det som har skjedd.

nsker deg alt godt, Lisbet! Fortsett og skriv i din blogg. Det vil nok vre til hjelp for de rundt deg og dermed ogs deg. Klem

lisbethbach

03.10.2013 kl.18:36

Marita: wow! Tusen takk! Jeg trster meg til tider med det at de ikke vet bedre nei.. Hper at mitt "budskap" kan hjelpe noen og f folk til forst!:)

Skriv en ny kommentar

hits