lisbethbach

Home for christmas?

  • Skrevet 23.12.2014 klokka 13:25
  • Kategori: En ny start

Jeg biter meg i leppa, mens kinna mine blir varme av trene som triller. Klarer ikke puste ordentlig, ligger bare og hulker. Er det verdt det? Orker jeg mer? Datoen er 23.12.14 og det er selveste lille julaften. Mens andre sitter under pleddet foran peisen og ser julefilm med familien, ligger jeg her og lurer p om jeg bare skal droppe hele jula. For det er det som frister aller mest. Julestemninga vil aldri komme tilbake, og julen vil aldri bli som fr. Jeg savner deg s immari mye pappa, og jeg fatter ikke at det har gtt to r allerede. To r og en uke siden jeg vknet fra en drm og skjnte at du kom til d sndag uken etter. To r siden jeg satt ved sengekanten din og sa du skulle f slippe. Slippe lide mer. Det var p en mte greit at du skulle d. Jeg inns at det ikke gikk mer. Jeg ga opp alle hp, alle utenom det ene hvor jeg hpet at du skulle f det bra hvor enn du var p vei. Hadde jeg visst hvordan tiden etterp skulle bli, hadde jeg aldri i livet latt deg g. Var det min feil at du dde s tidlig? Var det noe jeg kunne gjort bedre eller annerledes, var det min feil at vi ikke oppdaget kreften fr det var for sent eller kunne jeg ha hjulpet deg mer s du iallefall fikk leve litt lengre? Jeg stiller meg de sprsmlene ofte.Jeg blir gal. Jeg tenker p deg hele tiden.

Det er s mye jeg angrer p og s immari mye jeg lurer p. Hvordan skal jeg f svar? Nr kommer min tid hvor jeg kan f se deg inn i ynene og si unnskyld for alt det dumme jeg gjorde? n annen ting jeg lurer p er hvordan du ville sett ut n, om familien fortsatt ville vrt den samme og hvordan jeg ville vrt som person. For jeg har forandret meg mye de to siste rene. Om du hadde mtt meg n, ville du kjent meg igjen? Ville du vrt stolt over meg? Over oss? Det siste ret har jeg gjort mye jeg vet du ikke ville ha likt, og testet dine grenser. Men hvor er du hen for stoppe meg?

Kan du ikke bare komme hjem, her hvor du hrer hjemme? Kjre pappa, jeg ber deg! Du har vrt borte lenge nok n. Kan du ikke bare komme inn dra og si at alt er bra?




Alle mine tanker gr idag, p lik linje som i fjor, til alle som ikke har det bra i julen. Alle som srger. Alle som fler at julen er fl.

Et nytt kapittel

  • Skrevet 01.10.2013 klokka 17:28
  • Kategori: En ny start

Hei! (det fles s dumt og unaturlig??)

Sorg kan sammenlignes med et nytt kapittel egentlig. Du blir p en mte tvunget til fortsette videre med et tomrom som ingen kan erstatte. Du har egentlig ikke noe valg, har du?

Sorg er det mangesom sliter med. I mitt tilfelle er sorgen jeg hver dag bearbeider, tapet av pappa.

miste noen i kreft gjr s vondt. Ikke nok med at du m se vedkommende svrt syk, men du skal p toppen av det hele leve livet videre uten han/hun. rlig s opplever faktisk s mange som 3500 barn og unge at en foreldre fr kreft, mens 700 av de opplever at en foreldre dr av kreft. Jeg vet ikke med dere andre som har mistet en i kreft eller har en hjemme med kreft, men jeg fler i hvertfall at det er en liten trst vite at jeg ikke er alene. Det er faktisk andre som har det slik som meg, det er andre som m g igjennom helvete ogs.

Jeg har som alle andre gode og drlige dager(Noe som er helt vanlig uansett hvem. Vi er mennesker). Men nr jeg har drlige dager, kommer helvetefram igjen og jeg blir ekstra sr og lei meg.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, fordi det gr egentlig ikke ant sette ord p det. Jeg har dager hvor jeg ikke klarer komme meg opp fra senga, jeg har ikke nok energi eller mot. Ikke fordi jeg ikke nsker dra p skolen, men fordi jeg trenger pause. Jeg klarer ingenting. Jeg bare ligger der.

Det har snart gtt et r siden pappa gikk bort. Men det har ikke blitt bedre med tiden, tvert imot. Jeg savner han mer enn noen gang. Jeg tror folk missforstr veldig p akkurat dette punktet. Samme om det har gtt 1 r, 2 r eller 5 r. Sorgen er der fortsatt og det vil den alltid vre. Folk skjnner ikke at om man er litt gretten en dag, eller ikke kommer p skolen, s er det derfor. Jeg har ftt inntrykk av at folk tror at ''det er jo gtt et r n, hun kan jo ikke ha det vondt n lengre!'' Men det er helt feil. Dagene hvor du ikke klarer noe, dagene hvor alt gr i mot deg og det eneste du gjr er grte; -de dagene vil fortsatt komme.

Jeg tar meg nrt av ting jeg ellers ikke ville gjort. Det trenger ikke vre noe som er vondt ment, men det minste srer. Jeg er s srbar n. Jeg kan begynne grte midt i en time eller nr jeg er med andre. En annen ting som provoserer meg er nr de som vet det, glmmer. Folk som skal tffe seg foran de andre og sier ''G grin til far din'a!'' De skulle bare visst hvor hyt jeg hadde satt pris p den muligheten. Men den er ikke her lengre. Forventer ikke at alle rundt meg skal huske hva jeg har gtt og gr igjennom, men jeg mener det m g an ha en viss respekt til folk uansett.

Tenkte komme med et par ''tips'' jeg bruker nr jeg er p bunnen:

Trene:Jeg vet ikke med dere, men nr jeg er forbanna p noen over noe de har sagt/gjort, s er ingenting som en lpetur. flykte fra problemer er sjelden en god lsning, men trene funker for meg.

Musikk: Er blitt avhengi. Med musikk stenger jeg verden ute. Jeg har en liste med deppemusikk som jeg hrer en del p, men ogs en ''gladliste'' hvor jeg hrer p sanger som fr meg i godt humr.

Time out:Legg deg ned og slapp av. Legg bort leksene eller pugginga til prven i morgen. Det som er viktigst i slike situasjoner er deg.Skole betyr ingenting i situasjoner som dette.

Skrive: Jeg bruker pne word og skrive ned alt jeg fler. Der kan ingen argumentere i mot meg eller kommentere. Dette har hjulpet meg en del faktisk.

I februar ble jeg drlig. Jeg sov hele dagen og alt som skulle vrt gjort var bare et drlig forsk prve p. Jeg har alltid flt presset med prestere bra hele tiden(et press jeg lagde selv), men i februar gikk ikke dette lengre. Det viste seg at jeg hadde jernmangel og ble satt p jerntabeletter. To uker senere ble jeg satt p antibiotika fordi den ene kjertelen min hadde blitt betent. Begge deler som flger av alt jeg hadde vrt gjennom og at jeg slet meg selv undvendig mye ut. Folk skjnner ikke hvor sliten du er fr du blir syk av det tror jeg.

N er det heller ikke slik at jeg forventer at folk skal fle synd i meg. For det er tvert i mot hva jeg prver p.. Det eneste jeg nsker oppn med dette, er at folk skal kunne sette seg litt inn i situasjoner som dette ,og at det er derfor jeg ikke smiler, ler og er glad hele tiden. Det trenger ikke vre en spesiell grunn for at jeg blir sur eller lett irritert. Det kalles for en sorgprossess.

Det skulle aldri ende snn

  • Skrevet 30.09.2013 klokka 19:46
  • Kategori: En ny start

S mange ganger jeg har skrevet dette innlegget, s mange ganger jeg har visket ut og prvd p nytt. Noe har alltid stoppet meg.

Jeg er redd for hva andre kommer til syntes om at jeg blir en av desom deler slike personlige ting, redd for hva andre mener om meg.

Men n har jeg kommet til det stadiet hvor jeg driter i hva de andre syntes. Dette er mitt liv(dessverre).

Det hele startet mandag 6 februar 2012. Jeg hadde vrt hos venninnen min, jeg hadde ftt tilbake mobilen min og alt var normalt. Hadde akkurat spist middag med mamma da telefonen ringte. Det var pappa. Han spurte om mamma kunne mte han ute og g en tur, fordi han ville snakke med henne om noe. Mamma spurte om det var veldig viktig siden hun var forkjlet og helst ikke ville g ut. Pappa begynte grte og sa at han var blitt syk. Jeg hrte mamma si fra kjkkenet ''vi kommer med en gang vi''.

Jeg husker mamma sa ''vi m ta det rolig n. Pappa sa han er blitt syk. Men n m vi ikke tenke det verste''. Jeg var allerede i min egen boble. jeg skjnte med engang at det mtte vre kreft eller diabetes. Vi satte oss i bilen og kjrte nedover til pappa. Jeg lp inn p kjkkenet hvor pappa stod og klemte han hardt. Vi begge grt p hverandres skulder. 'Jjeg har kreft. Kreft i levra'' grt han. Jeg visste det ville komme. Jeg hadde hele tiden sagt at det ikke ville ramme oss, men n sto vi plutselig midt oppi det.

Vi hentet broren min til bestefar og alle kjrte hjem igjen. Vi satt lenge oppe i stua og snakket sammen. Vi fortalte hverandre at ''dette skulle g bra. Det m g bra''. Vi la 4 madrasser p stuagulvet s alle kunne ligge sammen.(ja, vi har en stemor..). I to pinefulle uker ventet vi p svar. Pappa var p sykehuset hele tiden og tok tester. Jeg hadde norsk da jeg fikk en melding. ''De har funnet en behandling'' stod det. Det var fra pappa sklart. Jeg grt av glede. Han bgynte p cellegiftkur i tabelettform og fikk ta den hjemme. I juni fortalte han til meg at han flte seg pigg og ''mlet mitt er jobbe igjen til hsten!''

Fredag 27.Juli. Jeg, mamma, bestefar og min bror var p hytta for koble av litt. I det siste hadde pappa ftt vondt i hodet og vrt inne til flere tester. Vi snakket sammen p telefonen ofte. Klokka var 12 da pappa ringte, han hadde ftt svar p testene han tok i Molde. Han hadde svulst p hjernen. Jeg knakk sammen. Hvorfor? hvorfor han? Jeg og pappa har hele tiden sttt hverandre veldig nr. Vi har hele tiden vrt bestevenner. Vi kjrte hjem fra hytta med engang.

Tiden utover ble ikke noe bedre, tvert i mot. Cellegiften funket ikke og ting ballet seg mer og mer p. I oktober fikk vi besk av alle sstrene til pappa og bestemor, s nr som ei.(Hun hadde svulst p hjernen hun ogs og er fortsatt syk.) Pappa hadde vondt for g, stemmen var hes og han hadde det rett og slett veldig vondt. Men vi koste oss sammen.

I desember ble ting ille. Pappa ble lam i den ene armen, foten fungerte ikke og sprsmlet var bare hvor hadde han ikke kreft?Vi hadde ftt god hjelp fra hjemmesykepleier og legen. Vi hadde ftt rullestol, gstol og alt som kunne hjelpe oss slik at pappa fikk vre hjemme lengst mulig. Vi mtte hjelpe nr han skulle p do og ut g. Det var vanskelig for bde meg, broren min og alle rundt se pappa slik. Han begynte f epelepsianfall hver morgen fr vi dro p skolen. Hver morgen. To uker fr julaften s klarte ikke pappa vre mer hjemme. Han ble innlagt p sykehuset p medisinsk avdeling. Stemora oss var der hele tiden med han. Han spurte etter meg og broren min hele tiden. Han hadde begynt 'tulle'' i hodet sitt litt og det var flt se ham ligge der helt stille.

Onsdag 19.desember. Pappa sov for det meste og vi fikk ikke kontakt med han mer fra n. Dette skulle bli den siste dagen jeg fikk hrt stemmen hans.

Fredag 21.desember. Jeg hadde akkurat vrt og fjernet gipsen min.(Hadde operert foten) Jeg gikk opp og beskte pappa. Fortalte han at jeg hadde ftt fjernet gipsen og var i godt humr. Rett etter skoleavslutninga dro jeg alene til sykehuset. Broren min trengte en liten pause og ble hjemme. Rett fr jeg og mamma dro, fortalte jeg pappa hvor glad jeg var i han og at jeg mtte dra n, men lovte komme tilbake i morgen. Han klemte meg i hnden som et svar. Det var den siste gangen jeg hadde kontakt med han.

Lrdag 22.desember. Jeg dro innom han om morgenen fr jeg skulle p byen handle siste rest til jul. Han pustet tyngre enn vanlig og l der helt stille. Han bevegde seg ikke. Da vi kom igjen om ettermiddagen skjnte vi at dette gikk mot slutten. Vi satt der. Jeg ba om at vi i hvertfall skulle f en siste julaften sammen. Jeg grt hele tiden, alt var s flt. Halv 1 om natten skjnte vi at det kanskje var p tide dra. Jeg hvisket til pappa ''god natt pappa, sov godt. Beklager for at det ble uenigheter isted. Men det skal ordne seg, du m tenke p deg selv n. Vi skal klare oss'' En tre rant nedover kinnet hans. Det hadde vrt uenigheter mellom stemora mi og alle oss. Vi dro til bestefar(som bor rett over sykehuset) og sov der.




Sndag 23. desember. Jeg hadde hatt p alarmen til 09.20. Jeg vknet ikke av den. Jeg hrte stemmer i gangen og lyttet. Det var broren min som grt. Stemora vr hadde akkurat gtt i dusjen da hun hrte pappa gispe hyt. Hun tenkte at det sikkert var normalt, siden han hadde gjort det tidligere. Da hun kom ut av dusjen, stod legene der. ''Han er dd''. Verden ble svart. Ingenting betydde noe lengre. Hva og hvordan skulle jeg greie meg uten pappa?

Begravelsen kom og jeg tror aldri jeg har grtt s mye. se sin egen bror bre ut kista er noe av det tffeste jeg har opplevd i lpet av mine 16 r. Det var n det gikk opp for meg at han var dd. Selv da vi var i kapellet for se han en siste gang,s virket det ikke som slutten. Pappa og jeg skulle jo fortsatt ha s mange fine r sammen! Han skulle jo lre meg kjre bil og han skulle vre tilstede under konfirmasjonen.

N idag er det snart gtt et r siden og jeg kan ikke fatte det. Det fles like fjernt og vondt n, som da. Kanskje enda verre. Det er et under at jeg klarer mte opp p skolen hver dag fullfre dagene. Det er et under at jeg klarte g ut niende med 5,12 i snitt. Jeg er s sinnsykt heldig som har de vennene og familien jeg har, og jeg er evig takknemmelig for ha de her.

Jeg har dager som dette hvor jeg er helt nede p bunn. Mat frister ikke, jeg orker ingenting og alt gjr vondt igjen. Tanken p at det finnes p tusenvis av andre barn&unge som har mistet eller har noen med kreft, gjr vondt. Det er urettferdig.Tanken p hva alle andre syntes og tror om meg plager meg. De skulle bare visst..

Les mer i arkivet Desember 2014 Juli 2014 Juni 2014
hits