lisbethbach

Home for christmas?

  • Skrevet 23.12.2014 klokka 13:25
  • Kategori: En ny start

 

Jeg biter meg i leppa, mens kinna mine blir varme av tårene som triller. Klarer ikke puste ordentlig, ligger bare og hulker. Er det verdt det? Orker jeg mer? Datoen er 23.12.14 og det er selveste lille julaften. Mens andre sitter under pleddet foran peisen og ser julefilm med familien, ligger jeg her og lurer på om jeg bare skal droppe hele jula. For det er det som frister aller mest. Julestemninga vil aldri komme tilbake, og julen vil aldri bli som før. Jeg savner deg så immari mye pappa, og jeg fatter ikke at det har gått to år allerede. To år og en uke siden jeg våknet fra en drøm og skjønte at du kom til å dø søndag uken etter. To år siden jeg satt ved sengekanten din og sa du skulle få slippe. Slippe å lide mer. Det var på en måte greit at du skulle dø.  Jeg innså at det ikke gikk mer. Jeg ga opp alle håp, alle utenom det ene hvor jeg håpet at du skulle få det bra hvor enn du var på vei. Hadde jeg visst hvordan tiden etterpå skulle bli, hadde jeg aldri i livet latt deg gå. Var det min feil at du døde så tidlig? Var det noe jeg kunne gjort bedre eller annerledes, var det min feil at vi ikke oppdaget kreften før det var for sent eller kunne jeg ha hjulpet deg mer så du iallefall fikk leve litt lengre?  Jeg stiller meg de spørsmålene ofte. Jeg blir gal. Jeg tenker på deg hele tiden. 

 Det er så mye jeg angrer på og så immari mye jeg lurer på. Hvordan skal jeg få svar? Når kommer min tid hvor jeg kan få se deg inn i øynene og si unnskyld for alt det dumme jeg gjorde? Én annen ting jeg lurer på er hvordan du ville sett ut nå, om familien fortsatt ville vært den samme og hvordan jeg ville vært som person. For jeg har forandret meg mye de to siste årene. Om du hadde møtt meg nå, ville du kjent meg igjen? Ville du vært stolt over meg? Over oss? Det siste året har jeg gjort mye jeg vet du ikke ville ha likt, og testet dine grenser. Men hvor er du hen for å stoppe meg? 

Kan du ikke bare komme hjem, her hvor du hører hjemme? Kjære pappa, jeg ber deg! Du har vært borte lenge nok nå. Kan du ikke bare komme inn døra og si at alt er bra? 

 


 

Alle mine tanker går idag, på lik linje som i fjor, til alle som ikke har det bra i julen. Alle som sørger. Alle som føler at julen er fæl. 

Et nytt kapittel

  • Skrevet 01.10.2013 klokka 17:28
  • Kategori: En ny start

Hei! (det føles så dumt og unaturlig??)

 Sorg kan sammenlignes med et nytt kapittel egentlig. Du blir på en måte tvunget til å fortsette videre med et tomrom som ingen kan erstatte. Du har egentlig ikke noe valg, har du?

Sorg er det mange som sliter med. I mitt tilfelle er sorgen jeg hver dag bearbeider, tapet av pappa.

 

Å miste noen i kreft gjør så vondt. Ikke nok med at du må se vedkommende svært syk, men du skal på toppen av det hele leve livet videre uten han/hun. Årlig så opplever faktisk så mange som 3500 barn og unge at en foreldre får kreft, mens 700 av de opplever at en foreldre dør av kreft. Jeg vet ikke med dere andre som har mistet en i kreft eller har en hjemme med kreft, men jeg føler i hvertfall at det er en liten trøst å vite at jeg ikke er alene. Det er faktisk andre som har det slik som meg, det er andre som må gå igjennom helvete også

 

Jeg har som alle andre gode og dårlige dager(Noe som er helt vanlig uansett hvem. Vi er mennesker). Men når jeg har dårlige dager, kommer helvete fram igjen og jeg blir ekstra sår og lei meg. 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, fordi det går egentlig ikke ant å sette ord på det. Jeg har dager hvor jeg ikke klarer å komme meg opp fra senga, jeg har ikke nok energi eller mot. Ikke fordi jeg ikke ønsker å dra på skolen, men fordi jeg trenger pause. Jeg klarer ingenting. Jeg bare ligger der. 

Det har snart gått et år siden pappa gikk bort. Men det har ikke blitt bedre med tiden, tvert imot. Jeg savner han mer enn noen gang. Jeg tror folk missforstår veldig på akkurat dette punktet. Samme om det har gått 1 år, 2 år eller 5 år. Sorgen er der fortsatt og det vil den alltid være. Folk skjønner ikke at om man er litt gretten en dag, eller ikke kommer på skolen, så er det derfor. Jeg har fått inntrykk av at folk tror at ''det er jo gått et år nå, hun kan jo ikke ha det vondt nå lengre!'' Men det er helt feil. Dagene hvor du ikke klarer noe, dagene hvor alt går i mot deg og det eneste du gjør er å gråte; -de dagene vil fortsatt komme. 

Jeg tar meg nært av ting jeg ellers ikke ville gjort. Det trenger ikke være noe som er vondt ment, men det minste sårer. Jeg er så sårbar nå. Jeg kan begynne å gråte midt i en time eller når jeg er med andre. En annen ting som provoserer meg er når de som vet det, glømmer. Folk som skal tøffe seg foran de andre og sier ''Gå å grin til far din'a!'' De skulle bare visst hvor høyt jeg hadde satt pris  på den muligheten. Men den er ikke her lengre.  Forventer ikke at alle rundt meg skal huske hva jeg har gått og går igjennom, men jeg mener det må gå an å ha en viss respekt til folk uansett. 

 

Tenkte å komme med et par ''tips'' jeg bruker når jeg er på bunnen:

Trene: Jeg vet ikke med dere, men når jeg er forbanna på noen over noe de har sagt/gjort, så er ingenting som en løpetur. Å flykte fra problemer er sjelden en god løsning, men å trene funker for meg.

Musikk:  Er blitt avhengi. Med musikk stenger jeg verden ute. Jeg har en liste med deppemusikk som jeg hører en del på, men også en ''gladliste'' hvor jeg hører på sanger som får meg i godt humør.

Time out: Legg deg ned og slapp av. Legg bort leksene eller pugginga til prøven i morgen. Det som er viktigst i slike situasjoner er deg. Skole betyr ingenting i situasjoner som dette. 

Skrive:  Jeg bruker å åpne word og skrive ned alt jeg føler. Der kan ingen argumentere i mot meg eller kommentere. Dette har hjulpet meg en del faktisk. 

 

I februar ble jeg dårlig. Jeg sov hele dagen og alt som skulle vært gjort var bare et dårlig forsøk å prøve på. Jeg har alltid følt presset med å prestere bra hele tiden(et press jeg lagde selv), men i februar gikk ikke dette lengre. Det viste seg at jeg hadde jernmangel og ble satt på jerntabeletter. To uker senere ble jeg satt på antibiotika fordi den ene kjertelen min hadde blitt betent. Begge deler som følger av alt  jeg hadde vært gjennom og at jeg slet meg selv unødvendig mye ut. Folk skjønner ikke hvor sliten du er før du blir syk av det tror jeg.

Nå er det heller ikke slik at jeg forventer at folk skal føle synd i meg. For det er tvert i mot hva jeg prøver på.. Det eneste jeg ønsker å oppnå med dette, er at folk skal kunne sette seg litt inn i situasjoner som dette ,og at det er derfor  jeg ikke smiler, ler og er glad hele tiden. Det trenger ikke være en spesiell grunn for at jeg blir sur eller lett irritert. Det kalles for en sorgprossess.

 

Det skulle aldri ende sånn

  • Skrevet 30.09.2013 klokka 19:46
  • Kategori: En ny start

Så mange ganger jeg har skrevet dette innlegget, så mange ganger jeg har visket ut og prøvd på nytt. Noe har alltid stoppet meg. 

Jeg er redd for hva andre kommer til å syntes om at jeg blir en av de som deler slike personlige ting, redd for hva andre mener om meg.

Men nå har jeg kommet til det stadiet hvor jeg driter i hva de andre syntes. Dette er mitt liv(dessverre).

 

Det hele startet mandag 6 februar 2012. Jeg hadde vært hos venninnen min, jeg hadde fått tilbake mobilen min og  alt var normalt. Hadde akkurat spist middag med mamma da telefonen ringte. Det var pappa. Han spurte om mamma kunne møte han ute og gå en tur, fordi han ville snakke med henne om noe. Mamma spurte om det var veldig viktig siden hun var forkjølet og helst ikke ville  gå ut. Pappa begynte å gråte og sa at han var blitt syk. Jeg hørte mamma si fra kjøkkenet ''vi kommer med en gang vi''.

Jeg husker mamma sa ''vi må ta det rolig nå. Pappa sa han er blitt syk. Men nå må vi ikke tenke det verste''. Jeg var allerede i min egen boble. jeg skjønte med engang at det måtte være kreft eller diabetes.  Vi satte oss i bilen og kjørte nedover til pappa. Jeg løp inn på kjøkkenet hvor pappa stod og klemte han hardt. Vi begge gråt på hverandres skulder. 'Jjeg har kreft. Kreft i levra'' gråt han. Jeg visste det ville komme. Jeg hadde hele tiden sagt at det ikke ville ramme oss, men nå sto vi plutselig midt oppi det. 

 Vi hentet broren min til bestefar og alle kjørte hjem igjen. Vi satt lenge oppe i stua og snakket sammen. Vi fortalte hverandre at ''dette skulle gå bra. Det må gå bra''. Vi la 4 madrasser på stuagulvet så alle kunne ligge sammen.(ja, vi har en stemor..).  I to pinefulle uker ventet vi på svar. Pappa var på sykehuset hele tiden og tok tester.  Jeg hadde norsk da jeg fikk en melding. ''De har funnet en behandling'' stod det. Det var fra pappa såklart. Jeg gråt av glede. Han bgynte på cellegiftkur i tabelettform og fikk ta den hjemme. I juni fortalte han til meg at han følte seg pigg og ''målet mitt er å jobbe igjen til høsten!''

 

Fredag 27.Juli. Jeg, mamma, bestefar og min bror var på hytta for å koble av litt. I det siste hadde pappa fått vondt i hodet og vært inne til flere tester. Vi snakket sammen på telefonen ofte. Klokka var 12 da pappa ringte, han hadde fått svar på testene han tok i Molde. Han hadde svulst på hjernen. Jeg knakk sammen. Hvorfor? hvorfor han? Jeg og pappa har hele tiden stått hverandre veldig nær. Vi har hele tiden vært bestevenner. Vi kjørte hjem fra hytta med engang.

Tiden utover ble ikke noe bedre, tvert i mot. Cellegiften funket ikke og ting ballet seg mer og mer på. I oktober fikk vi besøk av alle søstrene til pappa og bestemor, så nær som ei.(Hun hadde svulst på hjernen hun også og er fortsatt syk.) Pappa hadde vondt for å gå, stemmen var hes og han hadde det rett og slett veldig vondt. Men vi koste oss sammen. 

 I desember ble ting ille. Pappa ble lam i den ene armen, foten fungerte ikke og spørsmålet var bare hvor hadde han ikke kreft? Vi hadde fått god hjelp fra hjemmesykepleier og legen. Vi hadde fått rullestol, gåstol og alt som kunne hjelpe oss slik at pappa fikk være hjemme lengst mulig.  Vi måtte hjelpe når han skulle på do og ut å gå. Det var vanskelig for både meg, broren min og alle rundt å se pappa slik. Han begynte å få epelepsianfall hver morgen før vi dro på skolen. Hver morgen.  To uker før julaften så klarte ikke pappa å være mer hjemme. Han ble innlagt på sykehuset på medisinsk avdeling. Stemora oss var der hele tiden med han. Han spurte etter meg og broren min hele tiden. Han hadde begynt å 'tulle'' i hodet sitt litt og det var fælt å se ham ligge der helt stille. 

 

Onsdag 19.desember.  Pappa sov for det meste og vi fikk ikke kontakt med han mer fra nå. Dette skulle bli den siste dagen jeg fikk hørt stemmen hans. 

Fredag 21.desember. Jeg hadde akkurat vært og fjernet gipsen min.(Hadde operert foten) Jeg gikk opp og besøkte pappa. Fortalte han at jeg hadde fått fjernet gipsen og var i godt humør. Rett etter skoleavslutninga dro jeg alene til sykehuset. Broren min trengte en liten pause og ble hjemme. Rett før jeg og mamma dro, fortalte jeg pappa hvor glad jeg var i han og at jeg måtte dra nå, men lovte å komme tilbake i morgen. Han klemte meg i hånden som et svar. Det var den siste gangen jeg hadde kontakt med han. 

 Lørdag 22.desember. Jeg dro innom han om morgenen før jeg skulle på byen å handle siste rest til jul. Han pustet tyngre enn vanlig og lå der helt stille. Han bevegde seg ikke. Da vi kom igjen om ettermiddagen skjønte vi at dette gikk mot slutten. Vi satt der. Jeg ba om at vi i hvertfall skulle få en siste julaften sammen. Jeg gråt hele tiden, alt var så fælt. Halv 1 om natten skjønte vi at det kanskje var på tide å dra. Jeg hvisket til pappa ''god natt pappa, sov godt. Beklager for at det ble uenigheter isted. Men det skal ordne seg, du må tenke på deg selv nå. Vi skal klare oss'' En tåre rant nedover kinnet hans. Det hadde vært uenigheter mellom stemora mi og alle oss. Vi dro til bestefar(som bor rett over sykehuset) og sov der.




 

Søndag 23. desember. Jeg hadde hatt på alarmen til 09.20. Jeg våknet ikke av den. Jeg hørte stemmer i gangen og lyttet. Det var broren min som gråt. Stemora vår hadde akkurat gått i dusjen da hun hørte pappa gispe høyt. Hun tenkte at det sikkert var normalt, siden han hadde gjort det tidligere. Da hun kom ut av dusjen, stod legene der. ''Han er død''. Verden ble svart. Ingenting betydde noe lengre. Hva og hvordan skulle jeg greie meg uten pappa?

 Begravelsen kom og jeg tror aldri jeg har grått så mye. Å se sin egen bror bære ut kista er noe av det tøffeste jeg har opplevd i løpet av mine 16 år. Det var nå det gikk opp for meg at han var død. Selv da vi var i kapellet for å se han en siste gang,så virket det ikke som slutten. Pappa og jeg skulle jo fortsatt ha så mange fine år sammen! Han skulle jo lære meg å kjøre bil og han skulle være tilstede under konfirmasjonen. 

 

 

Nå idag er det snart gått et år siden og jeg kan ikke fatte det. Det føles like fjernt og vondt nå, som da. Kanskje enda verre.  Det er et under at jeg klarer å møte opp på skolen hver dag å fullføre dagene. Det er et under at jeg klarte å gå ut niende med 5,12 i snitt. Jeg er så sinnsykt heldig som har de vennene og familien jeg har, og jeg er evig takknemmelig for å ha de her. 

 

Jeg har dager som dette hvor jeg er helt nede på bunn. Mat frister ikke, jeg orker ingenting og alt gjør vondt igjen. Tanken på at det finnes på tusenvis av andre barn&unge som har mistet eller har noen med kreft, gjør vondt. Det er urettferdig. Tanken på hva alle andre syntes og tror om meg plager meg. De skulle bare visst..

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Desember 2014 » Juli 2014 » Juni 2014
hits