lisbethbach

Det skulle aldri ende sånn

  • Skrevet 30.09.2013 klokka 19:46
  • Kategori: En ny start

Så mange ganger jeg har skrevet dette innlegget, så mange ganger jeg har visket ut og prøvd på nytt. Noe har alltid stoppet meg. 

Jeg er redd for hva andre kommer til å syntes om at jeg blir en av de som deler slike personlige ting, redd for hva andre mener om meg.

Men nå har jeg kommet til det stadiet hvor jeg driter i hva de andre syntes. Dette er mitt liv(dessverre).

 

Det hele startet mandag 6 februar 2012. Jeg hadde vært hos venninnen min, jeg hadde fått tilbake mobilen min og  alt var normalt. Hadde akkurat spist middag med mamma da telefonen ringte. Det var pappa. Han spurte om mamma kunne møte han ute og gå en tur, fordi han ville snakke med henne om noe. Mamma spurte om det var veldig viktig siden hun var forkjølet og helst ikke ville  gå ut. Pappa begynte å gråte og sa at han var blitt syk. Jeg hørte mamma si fra kjøkkenet ''vi kommer med en gang vi''.

Jeg husker mamma sa ''vi må ta det rolig nå. Pappa sa han er blitt syk. Men nå må vi ikke tenke det verste''. Jeg var allerede i min egen boble. jeg skjønte med engang at det måtte være kreft eller diabetes.  Vi satte oss i bilen og kjørte nedover til pappa. Jeg løp inn på kjøkkenet hvor pappa stod og klemte han hardt. Vi begge gråt på hverandres skulder. 'Jjeg har kreft. Kreft i levra'' gråt han. Jeg visste det ville komme. Jeg hadde hele tiden sagt at det ikke ville ramme oss, men nå sto vi plutselig midt oppi det. 

 Vi hentet broren min til bestefar og alle kjørte hjem igjen. Vi satt lenge oppe i stua og snakket sammen. Vi fortalte hverandre at ''dette skulle gå bra. Det må gå bra''. Vi la 4 madrasser på stuagulvet så alle kunne ligge sammen.(ja, vi har en stemor..).  I to pinefulle uker ventet vi på svar. Pappa var på sykehuset hele tiden og tok tester.  Jeg hadde norsk da jeg fikk en melding. ''De har funnet en behandling'' stod det. Det var fra pappa såklart. Jeg gråt av glede. Han bgynte på cellegiftkur i tabelettform og fikk ta den hjemme. I juni fortalte han til meg at han følte seg pigg og ''målet mitt er å jobbe igjen til høsten!''

 

Fredag 27.Juli. Jeg, mamma, bestefar og min bror var på hytta for å koble av litt. I det siste hadde pappa fått vondt i hodet og vært inne til flere tester. Vi snakket sammen på telefonen ofte. Klokka var 12 da pappa ringte, han hadde fått svar på testene han tok i Molde. Han hadde svulst på hjernen. Jeg knakk sammen. Hvorfor? hvorfor han? Jeg og pappa har hele tiden stått hverandre veldig nær. Vi har hele tiden vært bestevenner. Vi kjørte hjem fra hytta med engang.

Tiden utover ble ikke noe bedre, tvert i mot. Cellegiften funket ikke og ting ballet seg mer og mer på. I oktober fikk vi besøk av alle søstrene til pappa og bestemor, så nær som ei.(Hun hadde svulst på hjernen hun også og er fortsatt syk.) Pappa hadde vondt for å gå, stemmen var hes og han hadde det rett og slett veldig vondt. Men vi koste oss sammen. 

 I desember ble ting ille. Pappa ble lam i den ene armen, foten fungerte ikke og spørsmålet var bare hvor hadde han ikke kreft? Vi hadde fått god hjelp fra hjemmesykepleier og legen. Vi hadde fått rullestol, gåstol og alt som kunne hjelpe oss slik at pappa fikk være hjemme lengst mulig.  Vi måtte hjelpe når han skulle på do og ut å gå. Det var vanskelig for både meg, broren min og alle rundt å se pappa slik. Han begynte å få epelepsianfall hver morgen før vi dro på skolen. Hver morgen.  To uker før julaften så klarte ikke pappa å være mer hjemme. Han ble innlagt på sykehuset på medisinsk avdeling. Stemora oss var der hele tiden med han. Han spurte etter meg og broren min hele tiden. Han hadde begynt å 'tulle'' i hodet sitt litt og det var fælt å se ham ligge der helt stille. 

 

Onsdag 19.desember.  Pappa sov for det meste og vi fikk ikke kontakt med han mer fra nå. Dette skulle bli den siste dagen jeg fikk hørt stemmen hans. 

Fredag 21.desember. Jeg hadde akkurat vært og fjernet gipsen min.(Hadde operert foten) Jeg gikk opp og besøkte pappa. Fortalte han at jeg hadde fått fjernet gipsen og var i godt humør. Rett etter skoleavslutninga dro jeg alene til sykehuset. Broren min trengte en liten pause og ble hjemme. Rett før jeg og mamma dro, fortalte jeg pappa hvor glad jeg var i han og at jeg måtte dra nå, men lovte å komme tilbake i morgen. Han klemte meg i hånden som et svar. Det var den siste gangen jeg hadde kontakt med han. 

 Lørdag 22.desember. Jeg dro innom han om morgenen før jeg skulle på byen å handle siste rest til jul. Han pustet tyngre enn vanlig og lå der helt stille. Han bevegde seg ikke. Da vi kom igjen om ettermiddagen skjønte vi at dette gikk mot slutten. Vi satt der. Jeg ba om at vi i hvertfall skulle få en siste julaften sammen. Jeg gråt hele tiden, alt var så fælt. Halv 1 om natten skjønte vi at det kanskje var på tide å dra. Jeg hvisket til pappa ''god natt pappa, sov godt. Beklager for at det ble uenigheter isted. Men det skal ordne seg, du må tenke på deg selv nå. Vi skal klare oss'' En tåre rant nedover kinnet hans. Det hadde vært uenigheter mellom stemora mi og alle oss. Vi dro til bestefar(som bor rett over sykehuset) og sov der.




 

Søndag 23. desember. Jeg hadde hatt på alarmen til 09.20. Jeg våknet ikke av den. Jeg hørte stemmer i gangen og lyttet. Det var broren min som gråt. Stemora vår hadde akkurat gått i dusjen da hun hørte pappa gispe høyt. Hun tenkte at det sikkert var normalt, siden han hadde gjort det tidligere. Da hun kom ut av dusjen, stod legene der. ''Han er død''. Verden ble svart. Ingenting betydde noe lengre. Hva og hvordan skulle jeg greie meg uten pappa?

 Begravelsen kom og jeg tror aldri jeg har grått så mye. Å se sin egen bror bære ut kista er noe av det tøffeste jeg har opplevd i løpet av mine 16 år. Det var nå det gikk opp for meg at han var død. Selv da vi var i kapellet for å se han en siste gang,så virket det ikke som slutten. Pappa og jeg skulle jo fortsatt ha så mange fine år sammen! Han skulle jo lære meg å kjøre bil og han skulle være tilstede under konfirmasjonen. 

 

 

Nå idag er det snart gått et år siden og jeg kan ikke fatte det. Det føles like fjernt og vondt nå, som da. Kanskje enda verre.  Det er et under at jeg klarer å møte opp på skolen hver dag å fullføre dagene. Det er et under at jeg klarte å gå ut niende med 5,12 i snitt. Jeg er så sinnsykt heldig som har de vennene og familien jeg har, og jeg er evig takknemmelig for å ha de her. 

 

Jeg har dager som dette hvor jeg er helt nede på bunn. Mat frister ikke, jeg orker ingenting og alt gjør vondt igjen. Tanken på at det finnes på tusenvis av andre barn&unge som har mistet eller har noen med kreft, gjør vondt. Det er urettferdig. Tanken på hva alle andre syntes og tror om meg plager meg. De skulle bare visst..

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Mars 2014 » Desember 2013 » Oktober 2013
hits