lisbethbach

Det skulle aldri ende snn

  • Skrevet 30.09.2013 klokka 19:46
  • Kategori: En ny start

S mange ganger jeg har skrevet dette innlegget, s mange ganger jeg har visket ut og prvd p nytt. Noe har alltid stoppet meg.

Jeg er redd for hva andre kommer til syntes om at jeg blir en av desom deler slike personlige ting, redd for hva andre mener om meg.

Men n har jeg kommet til det stadiet hvor jeg driter i hva de andre syntes. Dette er mitt liv(dessverre).

Det hele startet mandag 6 februar 2012. Jeg hadde vrt hos venninnen min, jeg hadde ftt tilbake mobilen min og alt var normalt. Hadde akkurat spist middag med mamma da telefonen ringte. Det var pappa. Han spurte om mamma kunne mte han ute og g en tur, fordi han ville snakke med henne om noe. Mamma spurte om det var veldig viktig siden hun var forkjlet og helst ikke ville g ut. Pappa begynte grte og sa at han var blitt syk. Jeg hrte mamma si fra kjkkenet ''vi kommer med en gang vi''.

Jeg husker mamma sa ''vi m ta det rolig n. Pappa sa han er blitt syk. Men n m vi ikke tenke det verste''. Jeg var allerede i min egen boble. jeg skjnte med engang at det mtte vre kreft eller diabetes. Vi satte oss i bilen og kjrte nedover til pappa. Jeg lp inn p kjkkenet hvor pappa stod og klemte han hardt. Vi begge grt p hverandres skulder. 'Jjeg har kreft. Kreft i levra'' grt han. Jeg visste det ville komme. Jeg hadde hele tiden sagt at det ikke ville ramme oss, men n sto vi plutselig midt oppi det.

Vi hentet broren min til bestefar og alle kjrte hjem igjen. Vi satt lenge oppe i stua og snakket sammen. Vi fortalte hverandre at ''dette skulle g bra. Det m g bra''. Vi la 4 madrasser p stuagulvet s alle kunne ligge sammen.(ja, vi har en stemor..). I to pinefulle uker ventet vi p svar. Pappa var p sykehuset hele tiden og tok tester. Jeg hadde norsk da jeg fikk en melding. ''De har funnet en behandling'' stod det. Det var fra pappa sklart. Jeg grt av glede. Han bgynte p cellegiftkur i tabelettform og fikk ta den hjemme. I juni fortalte han til meg at han flte seg pigg og ''mlet mitt er jobbe igjen til hsten!''

Fredag 27.Juli. Jeg, mamma, bestefar og min bror var p hytta for koble av litt. I det siste hadde pappa ftt vondt i hodet og vrt inne til flere tester. Vi snakket sammen p telefonen ofte. Klokka var 12 da pappa ringte, han hadde ftt svar p testene han tok i Molde. Han hadde svulst p hjernen. Jeg knakk sammen. Hvorfor? hvorfor han? Jeg og pappa har hele tiden sttt hverandre veldig nr. Vi har hele tiden vrt bestevenner. Vi kjrte hjem fra hytta med engang.

Tiden utover ble ikke noe bedre, tvert i mot. Cellegiften funket ikke og ting ballet seg mer og mer p. I oktober fikk vi besk av alle sstrene til pappa og bestemor, s nr som ei.(Hun hadde svulst p hjernen hun ogs og er fortsatt syk.) Pappa hadde vondt for g, stemmen var hes og han hadde det rett og slett veldig vondt. Men vi koste oss sammen.

I desember ble ting ille. Pappa ble lam i den ene armen, foten fungerte ikke og sprsmlet var bare hvor hadde han ikke kreft?Vi hadde ftt god hjelp fra hjemmesykepleier og legen. Vi hadde ftt rullestol, gstol og alt som kunne hjelpe oss slik at pappa fikk vre hjemme lengst mulig. Vi mtte hjelpe nr han skulle p do og ut g. Det var vanskelig for bde meg, broren min og alle rundt se pappa slik. Han begynte f epelepsianfall hver morgen fr vi dro p skolen. Hver morgen. To uker fr julaften s klarte ikke pappa vre mer hjemme. Han ble innlagt p sykehuset p medisinsk avdeling. Stemora oss var der hele tiden med han. Han spurte etter meg og broren min hele tiden. Han hadde begynt 'tulle'' i hodet sitt litt og det var flt se ham ligge der helt stille.

Onsdag 19.desember. Pappa sov for det meste og vi fikk ikke kontakt med han mer fra n. Dette skulle bli den siste dagen jeg fikk hrt stemmen hans.

Fredag 21.desember. Jeg hadde akkurat vrt og fjernet gipsen min.(Hadde operert foten) Jeg gikk opp og beskte pappa. Fortalte han at jeg hadde ftt fjernet gipsen og var i godt humr. Rett etter skoleavslutninga dro jeg alene til sykehuset. Broren min trengte en liten pause og ble hjemme. Rett fr jeg og mamma dro, fortalte jeg pappa hvor glad jeg var i han og at jeg mtte dra n, men lovte komme tilbake i morgen. Han klemte meg i hnden som et svar. Det var den siste gangen jeg hadde kontakt med han.

Lrdag 22.desember. Jeg dro innom han om morgenen fr jeg skulle p byen handle siste rest til jul. Han pustet tyngre enn vanlig og l der helt stille. Han bevegde seg ikke. Da vi kom igjen om ettermiddagen skjnte vi at dette gikk mot slutten. Vi satt der. Jeg ba om at vi i hvertfall skulle f en siste julaften sammen. Jeg grt hele tiden, alt var s flt. Halv 1 om natten skjnte vi at det kanskje var p tide dra. Jeg hvisket til pappa ''god natt pappa, sov godt. Beklager for at det ble uenigheter isted. Men det skal ordne seg, du m tenke p deg selv n. Vi skal klare oss'' En tre rant nedover kinnet hans. Det hadde vrt uenigheter mellom stemora mi og alle oss. Vi dro til bestefar(som bor rett over sykehuset) og sov der.




Sndag 23. desember. Jeg hadde hatt p alarmen til 09.20. Jeg vknet ikke av den. Jeg hrte stemmer i gangen og lyttet. Det var broren min som grt. Stemora vr hadde akkurat gtt i dusjen da hun hrte pappa gispe hyt. Hun tenkte at det sikkert var normalt, siden han hadde gjort det tidligere. Da hun kom ut av dusjen, stod legene der. ''Han er dd''. Verden ble svart. Ingenting betydde noe lengre. Hva og hvordan skulle jeg greie meg uten pappa?

Begravelsen kom og jeg tror aldri jeg har grtt s mye. se sin egen bror bre ut kista er noe av det tffeste jeg har opplevd i lpet av mine 16 r. Det var n det gikk opp for meg at han var dd. Selv da vi var i kapellet for se han en siste gang,s virket det ikke som slutten. Pappa og jeg skulle jo fortsatt ha s mange fine r sammen! Han skulle jo lre meg kjre bil og han skulle vre tilstede under konfirmasjonen.

N idag er det snart gtt et r siden og jeg kan ikke fatte det. Det fles like fjernt og vondt n, som da. Kanskje enda verre. Det er et under at jeg klarer mte opp p skolen hver dag fullfre dagene. Det er et under at jeg klarte g ut niende med 5,12 i snitt. Jeg er s sinnsykt heldig som har de vennene og familien jeg har, og jeg er evig takknemmelig for ha de her.

Jeg har dager som dette hvor jeg er helt nede p bunn. Mat frister ikke, jeg orker ingenting og alt gjr vondt igjen. Tanken p at det finnes p tusenvis av andre barn&unge som har mistet eller har noen med kreft, gjr vondt. Det er urettferdig.Tanken p hva alle andre syntes og tror om meg plager meg. De skulle bare visst..

hits