lisbethbach

Et nytt kapittel

  • Skrevet 01.10.2013 klokka 17:28
  • Kategori: En ny start

Hei! (det fles s dumt og unaturlig??)

Sorg kan sammenlignes med et nytt kapittel egentlig. Du blir p en mte tvunget til fortsette videre med et tomrom som ingen kan erstatte. Du har egentlig ikke noe valg, har du?

Sorg er det mangesom sliter med. I mitt tilfelle er sorgen jeg hver dag bearbeider, tapet av pappa.

miste noen i kreft gjr s vondt. Ikke nok med at du m se vedkommende svrt syk, men du skal p toppen av det hele leve livet videre uten han/hun. rlig s opplever faktisk s mange som 3500 barn og unge at en foreldre fr kreft, mens 700 av de opplever at en foreldre dr av kreft. Jeg vet ikke med dere andre som har mistet en i kreft eller har en hjemme med kreft, men jeg fler i hvertfall at det er en liten trst vite at jeg ikke er alene. Det er faktisk andre som har det slik som meg, det er andre som m g igjennom helvete ogs.

Jeg har som alle andre gode og drlige dager(Noe som er helt vanlig uansett hvem. Vi er mennesker). Men nr jeg har drlige dager, kommer helvetefram igjen og jeg blir ekstra sr og lei meg.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, fordi det gr egentlig ikke ant sette ord p det. Jeg har dager hvor jeg ikke klarer komme meg opp fra senga, jeg har ikke nok energi eller mot. Ikke fordi jeg ikke nsker dra p skolen, men fordi jeg trenger pause. Jeg klarer ingenting. Jeg bare ligger der.

Det har snart gtt et r siden pappa gikk bort. Men det har ikke blitt bedre med tiden, tvert imot. Jeg savner han mer enn noen gang. Jeg tror folk missforstr veldig p akkurat dette punktet. Samme om det har gtt 1 r, 2 r eller 5 r. Sorgen er der fortsatt og det vil den alltid vre. Folk skjnner ikke at om man er litt gretten en dag, eller ikke kommer p skolen, s er det derfor. Jeg har ftt inntrykk av at folk tror at ''det er jo gtt et r n, hun kan jo ikke ha det vondt n lengre!'' Men det er helt feil. Dagene hvor du ikke klarer noe, dagene hvor alt gr i mot deg og det eneste du gjr er grte; -de dagene vil fortsatt komme.

Jeg tar meg nrt av ting jeg ellers ikke ville gjort. Det trenger ikke vre noe som er vondt ment, men det minste srer. Jeg er s srbar n. Jeg kan begynne grte midt i en time eller nr jeg er med andre. En annen ting som provoserer meg er nr de som vet det, glmmer. Folk som skal tffe seg foran de andre og sier ''G grin til far din'a!'' De skulle bare visst hvor hyt jeg hadde satt pris p den muligheten. Men den er ikke her lengre. Forventer ikke at alle rundt meg skal huske hva jeg har gtt og gr igjennom, men jeg mener det m g an ha en viss respekt til folk uansett.

Tenkte komme med et par ''tips'' jeg bruker nr jeg er p bunnen:

Trene:Jeg vet ikke med dere, men nr jeg er forbanna p noen over noe de har sagt/gjort, s er ingenting som en lpetur. flykte fra problemer er sjelden en god lsning, men trene funker for meg.

Musikk: Er blitt avhengi. Med musikk stenger jeg verden ute. Jeg har en liste med deppemusikk som jeg hrer en del p, men ogs en ''gladliste'' hvor jeg hrer p sanger som fr meg i godt humr.

Time out:Legg deg ned og slapp av. Legg bort leksene eller pugginga til prven i morgen. Det som er viktigst i slike situasjoner er deg.Skole betyr ingenting i situasjoner som dette.

Skrive: Jeg bruker pne word og skrive ned alt jeg fler. Der kan ingen argumentere i mot meg eller kommentere. Dette har hjulpet meg en del faktisk.

I februar ble jeg drlig. Jeg sov hele dagen og alt som skulle vrt gjort var bare et drlig forsk prve p. Jeg har alltid flt presset med prestere bra hele tiden(et press jeg lagde selv), men i februar gikk ikke dette lengre. Det viste seg at jeg hadde jernmangel og ble satt p jerntabeletter. To uker senere ble jeg satt p antibiotika fordi den ene kjertelen min hadde blitt betent. Begge deler som flger av alt jeg hadde vrt gjennom og at jeg slet meg selv undvendig mye ut. Folk skjnner ikke hvor sliten du er fr du blir syk av det tror jeg.

N er det heller ikke slik at jeg forventer at folk skal fle synd i meg. For det er tvert i mot hva jeg prver p.. Det eneste jeg nsker oppn med dette, er at folk skal kunne sette seg litt inn i situasjoner som dette ,og at det er derfor jeg ikke smiler, ler og er glad hele tiden. Det trenger ikke vre en spesiell grunn for at jeg blir sur eller lett irritert. Det kalles for en sorgprossess.

hits